En kort historikk
Før 1900:
Barnehjem er en nokså ny institusjonstype i Norge, og det var først i siste halvdel av 1800-tallet at etableringen av barnehjem tok til for alvor. Alle de tidlige barnehjemmene var private og mange hadde tilhørighet i kristne miljøer. Den første institusjonen som tok i bruk betegnelsen ”barnehjem” var trolig Anna Jebsens Minde i Bergen. Barnehjemmet, som ble etablert i 1866 etter initiativ fra byens gode borgerskap, ble drevet privat. Hjemmet var forbeholdt piker. I 1879 ble det åpnet enda et pikehjem, Barnehjemmet i Sandviken. Ingen av de to barnehjemmene tok i mot "uekte" barn, d.v.s. barn født utenfor ekteskap.
På slutten av 1800-tallet ble det reist flere private institusjoner for gutter, både vanlige barnehjem, som Bergens guttehjem på Garnes etablert i 1878, og oppdragelsesanstalter for såkalte vanskelige gutter, som f.eks. Ulvsnesøy skole etablert i 1881. Både på Bergen guttehjem og på Ulvsnesøy ble det drevet gårdsdrift, og gårdsarbeide ble betraktet som et viktig ledd i oppdragelsen av guttene.
Barnehjemsbarna var i stor grad plassert der av familien. Fattigvesenet valgte som regel andre løsninger som pleie- eller fosterforeldre på landet.
Rammene for driften av de private barnehjemmene var kun hjemlet i statutter for de enkelte hjemmene. Helserådet var pålagt å ha tilsyn med de hygieniske forholdene ved barnehjemmene, men det var ikke noe lovverk som la føringer for hvordan hjemmene skulle drives.
1900-1953
Den private barnehjemsutbyggingen fortsatte utover på 1900-tallet. Bergen Mødrehjem, Fredheim guttehjem og Sudmannske Pikehjem ble alle åpnet i 1904, og i 1908 etablerte Frelsesarmeen Solgården barnehjem. Dette var opprinnelig et barneherberge beregnet på korttidsopphold. I 1914 ble det etablert et privat barnehjem på Laksevåg, Morgensol, som senere ble overdratt til Laksevåg kommune.
Det ble også opprettet barnehjem for barn med bestemte særegenskaper. Askviknes Barnehjem ble åpnet i 1900 og tok i mot barn fra omstreiferfamilier. Maiblomsten eller Jacob R. Olsens barnehjem, etablert 1910, og Christian Michelsens barnehjem, etablert i 1931, ble opprettet for tuberkuløse barn. Begge disse hjemmene gikk senere over til å bli vanlige barnehjem. Welanderhjemmet, etablert i 1919, var et hjem for syfilitiske barn. Under andre verdenskrig ble det opprettet såkalte lebensbornhjem på Moldegård og Stalheim.
Utover på 1900-tallet begynte Bergen kommune å engasjere seg i barnehjemsutbygging. Det første kommunale barnehjemmet i Bergen var det såkalte opptagelseshjemmet på Klosteret, etablert 1913. I 1916 ble det opprettet en filial på Lønningen. Lønningen barnehjem ble etter hvert utvidet og gikk over til vanlig drift. Kommunen opprettet i 1919 et kommunalt barnehjemsutvalg som skulle utrede behovet for å bygge flere kommunale barnehjem, men konklusjonen var at kostnadene var for høye.
Barnehjem ble etter hvert et viktig alternativ til fosterhjem, og i 1920 plasserte fattigvesenet omtrent 1/3 av barna i barnehjem. De øvrige ble plassert hos fosterfamilier. Til å begynne med var det langt flere piker enn gutter som ble plassert i barnehjem. Først etter andre verdenskrig ble kjønnsfordelingen mer lik.
Barnehjemsbarna levde et disiplinert og kontrollert liv. Dagene var delt opp i ulike faste aktiviteter, og det var lagt stor vekt på arbeid. Guttene fikk opplæring i gårdsdrift og ulike typer håndverk, mens pikene arbeidet med huslige sysler. Barna levde ofte svært isolert og hadde liten kontakt med familien.
På begynnelsen av 1900-tallet ble det vedtatt nye lover som skulle styrke barns rettigheter, bl.a. vergerådsloven (vedtatt 1896, iverksatt 1900) og en ny fattiglov. Dette førte til en bedre offentlig kontroll med barnehjemmene, men fordi kontrollen var fordelt på tre ulike instanser ble den uklar og lite effektiv. Vergerådet hadde ansvar for de "vanskelige" barna og fattigvesenet for de fattige barna. Helserådet skulle godkjenne og ha tilsyn med barnehjemmene, men bare i de kommunene dette ble vedtatt. I Bergen ble det besluttet at helserådet ikke skulle ha ansvar for barnehjem som hadde en egen tilsynslege.
For de kommunale barnehjemmene ble det i 1929 opprettet et eget barnevernsutvalg som skulle ha tilsyn med hjemmene. I 1947 ble det i påvente av en ny barnevernslov vedtatt en midlertidig lov som skulle bedre tilsynet med barnehjemmene. Nasjonale barneverninspektører fikk nå i oppgave å reise rundt og kontrollere barnehjem og fosterhjem.
Etter 1953
I 1954 er det registrert 16 barnehjem i drift i Bergen og Hordaland: Bergen kommunale barnehjem på Lønningen, Bergen kommunale mødrehjem, Småbarnstuen, Bergens guttehjem, barnehjemmet Morgensol, Christian Michelsens barnehjem, Voss barnehjem, Anna Jebsens Minde, Bergen kommunale barnehjems ungdomsavdeling, Bergen kommunale spebarnshjem, Bergens læregutthjem, Inndalsheimen, Jacob R. Olsens barnehjem, Sandviken barnehjem, Solgården barnehjem og Sudmannske barnehjem. I tillegg kommer spesialskoler og verneskoler som for eksempel Ulvsnesøy og Årstad. Til sammen var det i underkant av 400 barnehjemsplasser i Hordaland. I tillegg ble en del barn plassert på barnehjem andre steder i landet, til f.eks. Askviknes Barnehjem, Bastøy skolehjem, Bærum skolehjem, Ekne skole, Falstad skolehjem, Foldin offentlige verneskole, Fredheim guttehjem, Toten skolehjem m.fl.
Barnevernsloven av 1953 oppfordret til bruk av fosterhjem, og plassering av barn i barnehjem skulle bare skje når fosterhjemsplassering ikke var mulig. Det ble bygd få nye barnehjem i årene som fulgte, og de nye institusjonene var beregnet på små grupper av barn og ungdom. Ungdomshjemmet Solstreif, senere Bergen kommunale ungdomshjem ble etablert i 1965 og hadde plass til inntil 9 ungdommer, mens Sætregården Ungdoms- og Ridesenter, etablert i 1972 hadde plass til 5-6 ungdommer.
Fra 1970 ble plassering i barnehjem en nedadgående tendens. Dette hadde sammenheng med flere forhold. Barn ble i større grad tatt hånd om i familiene eller hos fosterforeldre, det var utviklet bedre prevensjonsmetoder og det var flere barn som ble adoptert.
Den nye barnevernsloven fra 1953 førte til at ansvar for barnevernsarbeidet i kommunene ble samlet på én lokal instans: barnevernsnemnda. Institusjonene skulle forhåndsgodkjennes av barnevernsnemnda og departementet skulle godkjenne ansettelse av styrer. Helserådet skulle kun ha ansvar for det hygieniske tilsynet med hjemmene.
Ved en lovendring i 1980 ble ansvaret for barnehjemmene overført til fylkeskommunene, og i 2004 ble det overordnede ansvaret overført til staten. Driften av barnehjemmene og plassering av barn er det i dag Oppvekstavdelingene i de enkelte bydelene som står for.
I senere år har det blitt satt i gang flere granskinger av forholdene på barnehjem i Norge. I 2001 satte fylkesmannen i Hordaland ned et utvalg som skulle granske forholdene ved barnehjem i Bergen i perioden 1953-1980. I kjølvannet av dette arbeidet satte Barne- og familiedepartementet ned et utvalg som på nasjonal basis skulle kartlegge "omfang og bakgrunn for omsorgssvikt og overgrep mot barnehjemsbarn i perioden 1945-1989". Begge granskingene konkluderte med at omsorgssvikt og overgrep hadde funnet sted i stort omfang. I ettertid er det blitt opprettet både statlige og kommunale erstatningsordninger for tidligere barnehjemsbarn. For lenker til rapportene etter de to granskingsutvalgene, se Litteraturhenvisning nedenfor.