Med barnevern menes tiltak for å fremme barns og ungdoms velferd og utvikling. Barnevernet er en offentlig oppgave som skal sikre barns oppvekstvilkår ved å gi barn, unge og familier støtte i vanskelige situasjoner. Oppgavene har variert opp gjennom tiden, forandringene er gjort i henhold til gjeldende lover og forskrifter. I dag er oppgavene hjemlet i barnevernsloven av 17. juli 1992, se nedenfor. Se ellers artikkelen Barnehjem som igjen linker videre til flere artikler i tilknytning til den enkelte barnevernsinstitusjon.
1800-tallet
På 1800-tallet ble barnevern omhandlet i flere lover, som kriminal-, fattig- og skolelovene. Disse lovene var lite egnet til å sikre barns behov for beskyttelse. Kriminalloven fra 1842 satte den kriminelle lavalder til 10 år, men fra 1874 kunne barn mellom 10 og 14 år dømmes til opphold på redningsanstalt i stedet for fengselsstraff. I fattiglovene fra 1845 og 1863 hadde barn straffeansvar på lik linje med voksne. Ellers var det legalt med korporlig avstraffelse i henhold til datidens lovgivning.
Barnebidragsloven av 1892 la tilsynet med "utsatte" pleiebarn til sunnhetskommisjonene. Tilsynet ble fast regulert ved pleiebarnsloven av 1905 og forsorgsloven av 1915. Denne lovgivningen ble avløst av barnevernsloven av 1953 og lov om enke- og morstrygd av 1964.
Vergerådsloven av 1896
Norsk barnevern begynner på mange måter først med vergerådsloven fra 1896, "lov om behandling av forsømte børn". Loven, som var den første barnevernslov både nasjonalt og internasjonalt, var radikal og banebrytende etter datidens målestokk. Barns kriminalitet ble sett som et resultat av hvordan de hadde hatt det i oppveksten, og ansvaret ble lagt på de voksne. Den kriminelle lavalder ble hevet til 14 år. Oppdragelse og opplæring var hovedtiltak for å ivareta oppvekstvilkårene for barn under 16 år. Men vergerådsloven hadde spesielle lovbestemmelser som ga hjemmel for å benytte kroppslig refsing på barn.
Til å administrere loven ble det i år 1900 opprettet et vergeråd bestående av syv medlemmer oppnevnt av kommunestyret. Vergerådet kunne iverksette tiltak mot moralsk utglidning eller forsømmelse i hjemmet ved å tildele barn og foresatte påtale og formaning. Videre kunne rådet gjøre vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet, enten i fosterhjem, barnehjem, skolehjem, spesialskole, observasjonsskole, verneskole o.l. Vergerådet skulle selv sette sine vedtak ut i livet. Endringslov fra 1930 av vergerådsloven bestemte at vergerådene kunne gripe inn overfor alle barn under 18 år.
Imidlertid plasserte også fattigvesenet barn i ulike hjelpetiltak, særlig hos pleie- og fosterforeldre på landet, senere også i barnehjem. Fattigloven av 1900 bestemte at barn som ikke kunne forsørges sammen med sine foreldre, burde søkes opptatt i familie eller barnehjem. Fattigvesenet og vergerådets oppgaver gikk således til dels over i hverandre, selv om fattigstyrets ansvar primært var foreldreløse barn under 15 år og barn hvis familie fikk fattighjelp.
I 1928 kom lov om oppdragende behandling av unge lovovertredere. I stedet for gjentatte, kortvarige fengselsstraffer, skulle det innføres en mer langvarig behandling i en spesiell anstalt; arbeidsskolen, med obligatorisk ettervern. Justisdepartementet la vekt på at reglene ikke ble tatt inn i straffeloven, men utformet i en egen lov. Loven ble ikke satt i kraft før i 1951.
Midlertidig tillegg av 1947 til pleiebarnsloven og forsorgsloven bestemte at barnehjem skulle være under et ansvarlig styre eller tilsynskomité. Departementet skulle godkjenne tilsettingen av styrere for barnehjem, og se til at tilsynsreglene ble overholdt. Krav om godkjennelse gjaldt ikke for kommunale barnehjem.
Lov om barnevern av 1953
Vergerådsloven sto helt til 1953 da lov om barnevern ble vedtatt. Barnevernsloven trådte i kraft 1. juli 1954, og var gjeldende frem til 1993. Loven samlet bestemmelser fra vergerådsloven, pleiebarnsloven, forsorgsloven, helserådsloven og skoleloven.
Til å iverksette tiltakene som barnevernsloven påbød, skulle det i hver kommune opprettes en barnevernsnemnd med fem medlemmer valgt av kommunestyret. Barnevernsnemnden var således en fortsettelse av vergerådet, og overtok og videreførte rådets arkiv. I tvangssaker tiltrådte en dommer nemnden. Herunder ble alt ansvar for det kommunale barnevern samlet. Fosterhjem og barnevernsinstitusjoner skulle godkjennes på forhånd. Nemnden skulle føre tilsyn med institusjonene (minst seks ganger pr. år), og videre med barn i fosterhjem ved å oppnevne tilsynsfører for hvert fosterbarn. Fylkesmannen fikk tilsynsansvar for det kommunale barnevern og for institusjonene i sitt fylke, mens Sosialdepartementet hadde overtilsynet i hele landet.
Vedtak kunne treffes overfor barn under 18 år. Loven fastsatte videre at kroppslig refsing ikke skulle nyttes. Ideologien har endret seg fra kriminalpolitikk og samfunnsvern til forebygging og hjelpetiltak. Tvangstiltak skulle bare nyttes dersom hjelpetiltakene ikke førte frem. Nemnden kunne da overta omsorgen for barnet og anbringe det hos fosterforeldre eller i godkjent barnehjem. Barn med behov for særlig behandling, opplæring eller pleie, kunne anbringes i spesialskole, observasjonsskole eller i annen institusjon for særomsorg.
Også barnehjemsforskriften av 1954 regulerte barnehjemsinstitusjoner og barnevernets tilsynsmyndighet og -ansvar. Det skulle føres spesielt tilsyn med hvert enkelt barn som var på barnehjem, på samme måte som med barn i fosterhjem. Tilsynet gjaldt ikke institusjoner utenfor barnevernet, som spesialskoler, observasjonsskoler, verneskoler o.a. som ikke ble regnet som barnevernsinstitusjoner. I 1957 kom tilsynsforskriften som omhandlet tilsyn med barnevernsarbeidet i fylkene og instruks for barnevernsekretærene.
Endringslov av 1964 om endringer i barnevernsloven, bestemte at barnevernsoppgaver som hørte til under det sosiale arbeidet i kommunene, skulle samordnes av sosialstyret, jfr. lov om sosial omsorg av 1964. Sosialstyret skulle være et fellesorgan for alt sosialt arbeid i kommunen. Minst ett av medlemmene i barnevernsnemnden skulle samtidig være medlem av sosialstyret.
Fra januar 1970 ble det adgang til å bringe de alvorligste sakene inn for retten etter avgjørelse i klagesak hos fylkesmannen. Og fra januar 1979 kunne man delegere til lederen av sosialkontoret/barnevernet å fatte vedtak om å overta omsorgen med foreldrenes samtykke. Innen seks måneder måtte saken forelegges helse- og sosialstyret for eget vedtak.
Ved lovendring av 1979 i barnvernsloven fikk fylkeskommunene fra 1980 hovedansvaret for barne- og ungdomshjem og mødrehjem.
På landsbasis ble barnevernsnemndene opphevet ved lov om kommunalt helse- og sosialstyre fra januar 1988. Et felles helse- og sosialstyre erstattet barnevernsnemndene, edruskapsnemndene, sosialstyrene og helserådene. I Bergen falt barnevernsnemndene i Bergen og omegnskommunene bort etter kommunesammenslåingen i 1972. Sosialkontorene overtok barnevernsnemndenes oppgaver.
Lov om barnevern av 1992
Dagens barnevernslov av 1992 går enda lengre enn foregående lov i å vektlegge forebygging. Barnevernsloven gjelder for barn under 18 år. Tiltak som er satt i gang før klienten har fylt 18 år, kan videreføres til fylte 23 år dersom barnevernet eller klienten ønsker det. Loven gjelder for alle som oppholder seg i landet, altså også for utenlandske statsborgere i Norge.
I dag
Både kommune, fylkeskommune og stat har i dag et felles ansvar for barnevernet. Det er staten ved Barne- og likestillingsdepartementet som har det overordnede ansvar, og som skal påse at lover og forskrifter bli fulgt. Barne-, Ungsoms- og Familieetaten (BUFETAT) er utøvende myndigheter med regionale kontorer. Fylkesmannen skal føre tilsyn med både offentlige og private barnevernsinstitusjoner. 1. januar 2004 overtok staten den delen av barnevernet som inntil da var fylkeskommunal.
Avgjørelsesmyndigheten er lagt til en statlig fylkesnemnd for barnevern og sosiale saker, etablert 1. januar 1993. Det er i dag tolv fylkesnemnder; den enkelte fylkesnemnd dekker ett eller to fylker. Administrativt er fylkesnemndene underlagt Barne- og likestillingsdepartementet, men har i faglige spørsmål en uavhengig stilling i forhold til departement og fylkesmann. Nemndens vedtak kan bare overprøves av domstolene. Således hindrer fylkesnemnden at den kommunale barnevernstjenesten både er saksforberedende organ, avgjørelsesorgan og ansvarlig for å iverksette tiltak.
Kommunen er ansvarlig for alle oppgaver gitt i barnevernsloven som ikke er lagt til et statlig eller fylkeskommunalt organ, og den skal utføre det daglige arbeidet overfor barn og familier. Kommunen skal undersøke, råde og veilede, den skal forberede saker for fylkesnemnden, og fatte og iverksette tiltak. Men kommunen kan ikke fatte tvangsvedtak, bortsett fra i akuttsituasjoner. I tillegg skal kommunen godkjenne fosterhjem. I Bergen kommune ligger barne- og familievernet administrativt under Byrådsavdeling for helse og omsorg, og den utøvende førstelinjetjenesten utføres av oppvekstavdelingene ved de kommunale barnevernskontorene under den enkelte bydel.